UNEF 1 1966/1967 kontingent XX, XXI og XXII

Norske FN-soldater hadde allerede vært til stede på Gaza i noen år da Arne Gerrit Halvorsen troppet opp til førstegangstjeneste i Flyvåpenet 6. april 1959. Senere, som ferdig utdannet politimann, rettet han en henvendelse til Hærens overkommando med forespørsel om tjeneste ved MP COY/UNEF. 7. juli 1966 sto Halvorsen med blå beret på hodet, klar for tjeneste for Hærens overkommando som militærpoliti (MP) sersjant i Midtøsten.

Arne Gerrit Halvorsen i aktiv tjeneste.

Arne Gerrit Halvorsen i aktiv tjeneste i Midt-Østen.

– Jeg reiste ned sammen med tre UNEF-kolleger som hadde vært hjemme i Norge på permisjon. Da vi skulle til å ta av fra Fornebu, sier kapteinen «dersom vi under vegs begynner å gå nedover så er det noe galt». Det var jo ikke så veldig beroligende og jeg var klar over at flyet, en C-119 Boxcar, hadde en uvane å få kutt på en av motorene fra tid til annen. Heldigvis forløp reisen uten komplikasjoner, sier Halvorsen.
Før reisen har han satt seg godt inn i Midtøstens historie og UNEF. – Jeg er glad jeg fikk muligheten til å få mest mulig kunnskap omkring, det tror jeg bidro til at jeg gjorde en god jobb, sier han. Interessen for området har også fulgt ham senere.

Varmen slår mot nordmennene da de går ut av flyet i den egyptiske byen El-Arish. De kjører på hovedveien til Rafah for å krysse inn i Gaza-regionen. Etter en passkontroll av egyptiske offiserer fikk vi tillatelse til å fortsette. Hele strekningen er på nesten 100 kilometer. Turen går videre til UNEF Military Police Coy HQ nede mot kysten i Gaza. Leiren heter «Tre Kronor», et spor etter den svenske bataljonen som hadde bodd i leiren tidligere. Nå var imidlertid den svenske avdelingen rotert hjem og leiren overtatt av UNEF MP Coy HQ.

– Før ankomsten til UNEF 1 var det viktig med mest mulig kunnskap omkring Midtøstens historie og UNEF, sier Halvorsen. «Tre Kronor» hadde en fin beliggenhet ned mot kysten hvor alle nasjoner var innlosjert i bungalower, en felles messe for hele avdelingen uten begrensninger i grad. Vaktlokalet var i eget bygg og ledelsen sammen med etterforskningsavdelingen SIS (Special Investigation Section) for seg. Vi hadde et stort friområde med ute-kino to ganger i uken. I avdelingen var samtlige nasjoner i UNEF 1 representert, med Canada, Danmark, India, Jugoslavia, Norge og Brasil. Canada hadde ledelsen med FPM/Force Provost Marshal en kanadisk major (Commander), en canadisk kaptein som nestkommanderende, en canadisk stabsersjant som daglig leder. De øvrige i avdelingen var sersjanter. Det var en MP-avdeling i Camp Rafah (Rafah Detachment) og Marina Camp El-Arish Detachment. Totalt bestod avdelingen av 60 tjenestemenn pluss sivilt ansatte som tolker og rengjørings personale. Ved avdelingen var det disiplin og orden, faste rutiner og språket var kun engelsk muntlig og skriftlig. Dette ble understreket slik at alle ved avdelingen kunne ta del i hva som foregikk.

scn_0002

– Vi ble kjent med vårt mandat i SOP (Standing Order of Procedures), samarbeidspartnere og ikke minst lokale myndigheter som politiavdelinger. Det var viktig å skape tillit blant lokale myndigheter, både for oppklaring av saker, men også med tanke på å lette rutinene. Den dansk-norske DANOR Bn hadde en større leier på Hill 88 utenfor sentrum, ikke langt fra flyplassen, samt flere avdelingsleire i mandatområdet til bataljonen, sier han.

For å bli kjent ved avdelingen og i mandatområdet ble han knyttet til «Provost Section» som patruljemann. En viktig del for å bli kjent med oppgaver, rutiner og ikke minst kolleger. – Til tross for de begrensninger vi hadde, kunne tjenesten lett omstilles fra oppgaver i politiet hjemme. Vi skulle aksjonere på saker internt i UNEF 1 og i saker hvor lokalbefolkningen var involvert. Etter en tid fikk jeg stilling som «shift commander» før jeg ble overført til SIS.

Det var en del utfordrende oppgaver og mellommenneskelige relasjoner, minnes Halvorsen.

– Arbeidsoppgaver var det nok av, men i ledige stunder avla vi besøk hos våre samarbeidspartnere over en kopp te eller kaffe i urene serviser. Det viktigste av alt var å vedlikeholde kommunikasjon i et tillitsforhold og alltid ta med seg vår lokale tolk sammen med kolleger. Samtidig kjørte vi også på besøk til de forskjellige nasjoner og leire for å gjøre oss kjente med lokalitetene og mannskapene, fortelle om våre oppgaver og de ønsker vi har relatert til tjenesten. I tillegg til dette hadde vi også tjeneste ved alle flyankomstene og avgangene, og som ble driftet av UNEF 1 ”115 ATU/Air Transport Unit” med base i El-Arish.

Sent i november 1966 skulle Stortingets Militærkomite på befaring til UNEF 1 og DANOR Bn. – Jeg og kollega Bjørn Andresen fikk oppgaven med å eskortere komiteen en hel uke under oppholdet. Vi pyntet oss i den beste uniform og kjørte til flyplassen i El-Arish for å ta i mot komiteen. Etter ankomsten startet vi opp på vei til Gaza og fram til Madame Nassars hotel Marna House, som var en perle i all elendigheten. Komiteen var representert av foruten Stortings representanter også journalist Leif Bøhn fra Aftenposten, Arne Bruu fra VG, Johnsen fra NRK, sjef Feldtpresttjenesten i Forsvaret og en rekke andre. Hele uken gikk med på å eskortere til en rekke møter og opplevelser for deltagerne, og ble avsluttet med eskorte tilbake til flyplassen igjen, minnes Halvorsen.

Januar 1967, i forbindelse med UNEFs 10-års jubileum, skulle det være medaljeparade på fotballbanen i Beit Lahiya. «Amazing grace» spilt av det indiske sekkepipeorkesteret, bidro til å gjøre det hele til en spesiell situasjon. Det var en stolt og rørt sersjant som tok imot UNEF-medaljen denne dagen.

Det nærmet seg etter hvert terminering av DANOR Bn. Det svenske forpartiet ankom UNEF 1. – Våre norske kolleger og øvrige i bataljonen roterte hjem i april 1967. Sammen med Bjørn Andresen fikk jeg tilbud om å fortsette i Rafah Detachment til oktober 1967. Tidligere så var det et dansk ansvar å drifte UNEF Hospital i Camp Rafah, men ved rotasjonen i april skulle Norge overta dette ansvar og derfor fikk vi tilbud om å bli. Leif Enge fra politiet i Larvik kom også nedover, så ble vi tre norske MP der. Camp Rafah er en gammel engelsk leier fra 1. verdenskrig, og nå var det UNEF 1 logistikkbase. Lokalbefolkningen var stadig i gang med tyveritokter ved å klippe seg gjennom gjerdene. PPCLI (Princess Patricia’s Canadian Light Infantry) hadde vaktholdet i leieren og gjorde en god tjeneste helt til slutten.

scn_0004

Det begynte å nærme seg et år i internasjonal tjeneste da sersjant Halvorsen skulle reise hjem på perm. – Jeg reiste hjem til Norge 10. mai og skulle etter planen returnere den 11. juni. Nå viste det seg at krigen var under utvikling og i forkant hadde jeg hjemme i Norge kontakt med Ltn. Ødegård ved Hærens overkommando og fikk vite at Luftforsvaret skulle ha en planlagt flyving til Pisa før utbruddet av krigen, med kommunikasjon til El-Arish. Den var beregnet en avgang den 5. juni 1967, og ltn. Ødegård sørget for at jeg stod på passasjerlisten. Avgangen gikk etter flygeplanen. – Vi fløy ut et par timer, og etter en tid fikk mannskapet melding over sambandet at de måtte snu til Norge, sier Halvorsen. Grunnen var at krigen hadde brutt ut slik at det ikke var mulig å fortsette. Dette var dårlige nyheter for mannskapet, men slik var det nå en gang og da var det bare å returnere til Gardermoen flystasjon, og vente i Skien på nærmere ordre.

Israel var overlegne. I løpet av seks dager hadde de seiret på alle fronter, og krigen fikk navnet «Seksdagerskrigen». UNEF 1 ble terminert og alle nasjoner trakk seg ut av området både før og under krigen.

– De norske i Rafah hadde nærkontakt med krigen, for de stridende parter forholdt seg til at hele UNEF 1 var trukket ut. Ledelsen og den enkelte viste til operativ evne slik at ingen omkom eller kom til skade, selv under slike vanskelige forhold. I Camp Rafah var det liten og ingen fasiliteter å beskytte seg i for ild, sier Halvorsen.

Den 8. juni 1967 kl. 1500 startet UNEF 1 Hospital opp med sin kolonne på 25 kjøretøyer med plan om å komme seg til fram til Gaza, men de visste ikke hvilke planer som var bestemt fra UNEF 1 HQ. Sammen med hospitalet var også Halvorsens to kolleger Bjørn Andresen og Leif Enge. Det ble gitt beskjed av israelerne om å holde seg på hovedvegen for utenfor denne var det lagt miner på ikke oppmerkede steder. I en ambulanse hadde de med seg to indiske pasienter og i en annen bil en kirurgisk katastrofeenhet som stadig var intakt. FN Field Service fulgte med og sørget for flere billass med proviant. Utenfor Gaza ble konvoien stoppet av den svenske major Säflund fra Operation i UNEF HQ.

 

scn_0008

Han hadde ordre fra HQ om å dirigere hospitalet til den israelske havnebyen Ashdod, mens Field Service skulle reise til Gaza som bestemt. I Ashdod skulle de gå om bord i M/S Thuleland sammen med den svenske bataljonen. Kolonnen fortsatte den ytre veg forbi Hill 88 og flyplassen i Gaza hvor det var tydelige spor etter harde kamper med utbrente og istykkerskutte israelske tanks og pansrede biler særlig på sletten utenfor Hill 88. Her bøyde kolonnen av inn på den gamle vegen til Beer Sheva (den gamle grensen) og her forlot major Säflund dem til seg selv. På egen hånd bega kolonnen seg nå med sine tretten hvite biler inn i Israel mot havnebyen Ashdod, og underveis møtte de mange israelere som vinket og viste stort sett vennlighet. De stoppet og spurte etter veien til Ashdod som de villig ble vist. De var framme i havnebyen kl. 1900 og her ble de tatt godt hånd om av havnemyndighetene. Mannskap og utstyr ble lastet om bord i M/S Thuleland, de tomme bilene ble parkert på anvist plass og skulle senere bli tatt hånd om av UNEF. Den kirurgiske nødenheten ble overlatt til israelerne med beskjed om at UNRWA skulle hente den.

arnegerrit2

Om morgenen 9. juni seilte de ut fra Ashdod med kurs for Kypros, og om morgenen den 10. juni gikk skipet til kai i Famagusta. Her ble de mottatt av UNFICYP HQ og brakt til Nicosia, og mandag den 12. juni fant de en anledning til å holde medaljeparade i norsk regi. Det ble en høytidelig stund i ”Elisabeth Flat” Camp i Nicosia.

Tirsdag 13. juni 1967 kl. 0500 GMT løftet ”Sterling Airways” Supercaravelle

UNEF 1 Hospital, 2 norske MP sersjanter og et restparti på 17 svenske UNEF-mannskap. Flyet mellomlandet i Brindisi for tanking. Over Adriaterhavet møtte de en armada på 15 større sovjetiske transportfly som var på veg mot Cairo. Ankomsten på Gardermoen samme dag kl. 1315 lokal norsk tid (1215 GMT). Det ble umiddelbart oppstilling for Sjefen for Hæren da de kom ut av flyet. Han inspiserte avdelingen og uttalte etterpå sin glede over å kunne ønske avdelingen velkommen hjem og takket UNEF Hospital for god innsats.

– Jeg trivdes godt i UNEF 1 og har mange gode minner og erfaringer med meg hjem.

Han kom seg aldri tilbake til Gaza etter permen i 1967, men søkte seg siden ut til både samme område og andre konfliktsoner i UNIFIL, UNPROFOR, UNPF, IFOR og THIP.

– I de senere misjoner økte farene og oppgavene ble et kompleks av utfordringer med livet som innsats, sier Halvorsen.

(Kilde: Veteran nr. 4 – 2016, tidsskrift for NVIO, takk til Hege Kofstad og Arne Gerrit Halvorsen)